For meg, som i en årrekke har fremmet en helhetlig tilnærming til helse, har det siste 1,5 året vært frustrerende. Ikke fordi jeg personlig har måttet leve på en veldig annen måte enn vanlig, men fordi den offentlige formidlingen og debatten omkring helse har vært så snever. Fokuset har nesten utelukkende vært på å unngå og redusere de hissige koronavirusene som har herjet med våre moderne samfunn, mens det meste annet har havnet i bakgrunnen. Hadde man kommet inn som intetanende utenforstående i denne situasjonen kunne man nok fort fått inntrykk av at covid-19 er den klart største, om ikke eneste, helsetrusselen man står ovenfor.
Jeg kan forstå at nyhetsbilder av fullpakkede sykehus, rekker med plastdekkede døde mennesker og økende smittetall kan virke skremmende, og at det blir naturlig å rette fokuset mot den akutte årsaken til akkurat dette. Det sagt, så tenker jeg det er viktig å erkjenne at denne situasjonen bare er én del av et større problem – et problem som i stor grad dreier seg om måten vi i dag lever livene våre på.
Covid-19 dreper jo ikke i hovedsak friske, aktive mennesker. De som dør er som oftest i dårlig fysisk forfatning, med nedsatt immunkapasitet. Dette gjelder generelt for denne typen patogener, ikke bare for koronavirus.
Og hva er det som gjør oss syke? Jo, i hovedsak dårlig mat og livsstil!
Det er skremmende å se hvor mye av maten som selges på helt vanlige butikker som er skadelig. Enorme mengder sukker, salt og tilsetningsstoffer, satt sammen i kombinasjoner som vi biologisk sett er fullstendig uforberedt på, utgjør en enorm trussel mot våre tarmer, årer, immunsystem og hjerner.
Tar man også fysisk inaktivitet, utbredt medikamentbruk, redusert eksponering for natur og biodiversitet og hormonforstyrrende kunstig lys og teknologi med i betraktningen, er det egentlig ikke overraskende at så mange i dag er plaget med kroniske helseproblemer og sykdommer. Det burde heller ikke komme som et sjokk at virus av den typen vi nå har fått erfaring med kan være så farlige.
Sett i lys av at mye av det vi i dag spiser og eksponerer oss for er fullstendig fremmed for vår evolusjonært formede fysiologi, og slår med kraften av Tors hammer mot våre interne forsvarsverk ved å destabilisere våre immunregulerende funksjoner, fremstår det å fokusere på én spesifikk trussel som veldig overfladisk og simplistisk. Skal vi stå tryggere i møte med en fremtidig pandemi, samt få has på de mange livsstilsrelaterte plagene som løper løpsk i det moderne samnfunn, kan vi ikke feste vår lit til antibac, medikamenter eller vaksiner. Vi må ta tak i det mer grunnleggende!
Opplysningsarbeid, både ovenfor fag- og lekfolk, samt barn og unge, må inn her, i større grad enn det har vært. Forskningen er der, men formidlingen av denne innsikten til studenter, helsepersonell og mannen og kvinnen på gata, har vært mangelfull – i visse tilfeller ikkeeksisterende. Dette har vært spesielt tydelig under koronapandemien, hvor mange har fortsatt å dytte i seg potetgull og brus, uvitende om at det utgjør en immunologisk fare.
Utover dette vil det være essensielt at myndigheter og industri i større grad legger til rette for sunne liv. Når vi har kommet til et punkt der mange «vanlige» produkter er fulle av ting som på ingen måte er fullstendig sikkerhetsklarerte, er det åpenbart noe som ikke er som det burde være.
Helse er på mange måter det mest dyrebare vi har, og da kan vi ikke tillate oss å være uaktsomme!