Som en som i en årrekke har vært interessert i og fokusert på koblingen mellom mikroorganismer og menneskelig helse ser jeg med skrekk at desinfeksjonsmidler nå er i utbredt bruk på treningssentre, butikker, skoler og andre steder hvor folk samles. Å si at bruken er utbredt blir nærmest en underdrivelse. Flere steder desinfiseres nå alle kontaktflater: ikke nå og da, men hele tiden.
Tanken bak denne antimikrobielle prosedyren er naturligvis å prøve å begrense smitten av SARS-CoV-2, også kjent som koronaviruset. Generelt ser det ut til at folk er av den oppfatning at desinfeksjon representerer en effektiv og trygg smittevernsstrategi, noe som reflekteres av den enorme bruken av antibac og andre liknende midler i dagens samfunn.
Det få ser ut til å være klar over er at desinfeksjon bringer med seg mange problemer. Slik jeg ser det er det svært bekymringsfullt at det er så lite oppmerksomhet rundt disse ulempene.
Det store bildet
Fra et evolusjonsbiologisk perspektiv så fremstår det å teppebombe hender, overflater og gjenstander med antimikrobielle midler som en simplistisk, lite gjennomtenkt tilnærming til helse og smittevern. Det minner om måten barn forholder seg til virus og bakterier på. Ut fra tegninger jeg har sett og måten åtte og niåringer snakker om covid-19 på, så ser de for seg at det er oss mennesker, også er det viruset. Alt utover det er ubetydelig.
Det er viktig å ta til etteretning at viruset som i nyere tid har gitt oss så mye hodebry bare er én del av en større usynlig verden og at desinfeksjonsmidler på ingen måte kun dreper SARS-CoV-2, men snarere påvirker det mikrobielle samfunnet som helhet. Det at vi ikke kan se denne verdenen med det blotte øyet er nok mye av grunnen til at vi har problemer med å forholde oss til den på en fornuftig måte. Katastrofen med overdreven antibiotikabruk er kanskje det beste eksempelet på hvor galt det kan gå når vi mennesker prøver å demonstrere dominans over den mikrobielle verden.
Antibiotikaresistente ‘superbugs’ og skadete tarmmikrobiotaer, med alle problemene dette medfører, som redusert immunfunksjon, økt infeksjonsrisiko og kronisk betennelse, er naturlige, veldokumenterte konsekvenser av uforsvarlig antibiotikabruk og representerer nå en viktig kilde til sykdom og lidelse i store deler av verden. Antimikrobielle midler kan åpenbart være nyttige i visse situasjoner, men har også potensiale til å forårsake store og langvarige problemer. Ofte er ikke disse problemene like tydelige der og da som de akutte situasjonene de blir brukt til å behandle, men de langsiktige konsekvensene vil ofte være vel så ille.
Mye av problemet ligger i medisinens historiske neglisjering av evolusjonsvitenskapen. Hadde vi tenkt darwinistisk, så ville vi forutsett alle disse uønskede effektene. Vi ville nok også vært langt mer forsiktige med bruken av antibac, som jo ikke er det samme som penicillin eller doxycline, men har noe liknende innvirkning på det mikrobielle miljø, i den forstand at det dreper, endrer og selekterer. På visse måter ser korona-situasjonen ut til å ha tatt vår tilnærming til mikrober et stort steg tilbake, i den forstand at den har brakt tilbake en ‘middelaldersk’ angrepsmentalitet, der det er oss mot de onde bakteriene og virusene.
Antimikrobielle preparater svekker kroppens naturlige forsvar og gir grobunn for trøbbelmakere
Det som vies forholdsvis lite oppmerksomhet ift. korona og smittevern er at ‘velstrukturerte’ mikrobielle miljøer, dominert av mikrober som vi opp gjennom vår evolusjonære reise har formet sterke og gunstige bånd til som følge av naturlig seleksjon, i samarbeid med immunsystemet, representerer vårt viktigste forsvarsverk mot infeksjon og sykdom (1, 2, 3, 4), inkludert patogene bakterier og virus som f.eks. Chlamydia trachomatis, HIV og herpes (5, 6, 7, 8, 9). Det er ikke kun tarmmikrobiotaen, som det i nyere tid har vært mye oppmerksomhet rundt, som er viktig i denne forstand, men også mikrobene som okkuperer resten av kroppene våre, inkludert huden vår (10, 11). Det er også viktig å være klar over at organismene vi eksponeres for via huden kan ende opp flere steder, f.eks. i tarmen.
Når vi nå angriper de mikrobielle samfunnene rundt og på oss med antimikrobielle midler så endrer vi vårt mikrobielle miljø og dermed også hvilke bakterier, virus, o.l. vi eksponeres for. Dette er konsekvensielt mtp. at vi som følge av millioner av år med evolusjon er tilpasset visse mikrobielle forhold. Endres disse forholdene, og da spesielt over kort tid, så vil problemer oppstå. Dette er evolusjonsmedisin 101. Noen av de tiltakene vi nå har iverksatt ifm. korona har på flere måter tatt oss enda lenger bort fra den typen mikrobiell eksponering vi er biologisk ‘primet’ for.
Det kan virke som vi tror at vi ved å regelmessig gni oss inn med antibac og iherdig spraye pulter, leketøy, spillbrikker, benker, terminaler og andre overflater og gjenstander med desinfeksjonsmidler steriliserer vår verden. Dette stemmer naturligvis ikke. Mikrobene finner alltid en vei. Fra et darwinistisk perspektiv gir det mer mening å definere antimikrobielle preparater som seleksjonsagenter enn steriliseringsagenter, i den forstand de ved å drepe visse organismer ‘rydder vei’ for andre. Overlevelse og reproduksjon (‘fitness’) avhenger til en hver tid av de aktuelle miljøforholdene. Når miljøforholdene endres, om det så er næringsforholdene, pHen og/eller konkurransen, påvirkes dermed også den darwinistiske situasjonen.
Dette er på ingen måte kun et teoretisk konsept, men noe som kontinuerlig former den levende verden og har enorme konsekvenser ift. medisin og helse. Et av de beste og mest tydelige eksemplene har å gjøre med Clostridum difficile – en type bakterie som har hundretusenvis av menneskelige dødsfall på samvittigheten og lenge har vært et medisinsk problem. Denne organismen holdes vanligvis i sjakk av andre tarmmikrober, men kan få muligheten til å florere hvis miljøforholdene endres på en slik måte at konkurransen/inhibisjonen svekkes, noe som er tilfelle ved bruk av bredspektret antibiotika. Gjenreises en mer kompleks og gunstig tarmmikrobiota, f.eks. gjennom mikrobiota-transplantasjon, fortrenges hurtig C. diff (12, 13).
Spørsmålene jeg stiller meg er: Hva slags organismer selekterer vi for når vi nå bombarderer opverflatemiljøer med etanol-holdige produkter? Hva er de langsiktige konsekvensene av å bryte ned/forstyrre hudmikrobiotaen? Mer forskning trengs for å gi konkrete og detaljerte svar på dette. Det sagt, på bakgrunn av generell evolusjonsvitenskapelig forståelse er det god grunn til bekymring. Ondartete, resistente mikrober er allerede et stort problem spesielt på sykehus og i solarier, delvis på grunn av utbredt bruk av antimikrobielle preparater i slike fasiliteter. Ønsker vi virkelig å utvide denne situasjonen til andre steder i samfunnet?
Er det verdt det?
Noen vil nok si at ekstraordinære tider krever ekstraordinære tiltak. Det kan så være, men slik jeg ser det er den enorme bruken av desinfeksjonsmidler i samfunnet generelt både unødvendig og skadelig. Faktisk vil det med stor sannsynlighet gi økt eksponering for betennelsesfremmende organismer generelt, ikke mindre. Desinfeksjon kan naturligvis bidra til å redusere forekomsten av organismer fra f.eks. tarm og luftveier, men dette kan i mange tilfeller også oppnås med mildere tiltak, som f.eks. helt vanlig vasking.
Fra et evolusjonvitenskapelig ståsted fremstår ‘avoid & kill’ strategien som har fått en dominerende rolle i kampen mot covid-19 som simplistisk og ensidig. Det er selvfølgelig et poeng å prøve å unngå smitte, men man kunne nok med fordel hatt et mer helheltlig fokus, som inkorporerer aspekter som økologi, mikrobiota-sammensetning, ernæring og immunologisk tilstand.
Jeg vet hvor lett det er å gå i fella å tenke at man skal drepe det som er av ‘grums’ på hender og overflater. For en del år tilbake siden brukte jeg reglemessig antibac. Etter hvert som jeg fikk en bedre forståelse av biologi og helse gikk jeg derimot helt bort fra dette, og i dag bruker jeg det ikke såfremt jeg kan unngå det. Når det har blitt pushet på meg har jeg virkelig merket hvor kraftulle slike midler er, da det spesielt ved førstegangs-bruk kan føles som de ‘brenner’ hendene.
Istedenfor å i hovedsak fokusere på å ‘drepe’ tillegger jeg i dag mye oppmerksomhet til å bygge opp og bevare kroppens naturlige forsvar mot patogene organismer og infeksjoner. Jeg vasker hendene, men uten bruk av antimikrobielle midler. Faktisk vil det være når jeg har vært i gjentatt kontakt med overflater som jeg vet har blitt utsatt for mye desinfeksjonsmidler at jeg er påpasselig med å vaske hendene; ikke når jeg har vært i kontakt med ‘usteriliserte’ miljøer. Faktisk er jeg betraktelig mer bekymret for den typen organismer vi nå selekterer for via vår unaturlige levemåte enn for korona.