Det er få, hvis noen, ting som tydeligere viser behovet for evolusjonsforståelse i medisinen enn antibiotikaresistens. Hadde vi tenkt darwinistisk, ville vi nok vært langt mer forsiktige med bruk av antimikrobielle preparater enn det vi har vært. Vi ville også festet mindre lit til dem.
Evolusjon i sanntid
Fremmarsj av antibiotikaresistens er fascinerende fra et vitenskapelig ståsted, da det gir oss muligheten til å observere og studere evolusjon direkte. Det er ikke noe som skjer i en fjern fortid, men her og nå.
Konseptet er ikke spesielt vanskelig å forstå. Innad i grupper med bakterier, er det variasjon. Noen har trekk som gjør dem mer sårbare for det antimikrobielle stoffet som anvendes enn andre. Disse svinner eller dør ut, noe som gir større spillerom for de mer resistente. Over tid vil vi se en utvikling mot mer resistente organismer, som følge av at deres mutasjoner og karakteristikker gir bedre overlevelse og reproduksjon.
Dette er et klassisk eksempel på naturlig seleksjon.
Én av farene med å utdanne leger og helsepersonell som ikke har god kjennskap til dette fundamentale prinsippet i biologien er at man fort vil skape problemer av den typen vi nå ser. Antibiotika kan absolutt redde liv, og dette er også noe vi hører mye om. Men hva med alle livene som har blitt skadet eller gått tapt som følge av skadeskutte bakteriefloraer og resistente superbugs? Det er først i nyere tid at man har blitt mer bevisst på disse.
Har vi lært av våre feil?
Som følge av fremveksten av antibiotikaresistente trøbbelmakere, samt forskningen på det humane mikrobiomet og rollen det spiller i vår helse, anerkjennes det i dag at det å foreskrive antibiotika over lav sko, slike man lenge har gjort, var et feiltrinn. Vi burde vært mer varsomme og i større grad veid potensielle fordeler opp mot potensielle ulemper. Evolusjonsvitenskapen er ekstremt nyttig i denne sammenheng, da den gjør oss i stand til å se sannsynlige konsekvenser i det større bildet.
Vi har fortsatt en lang vei å gå her. Dette kom tydelig frem under COVID-19 pandemien, hvor det igjen var strategien med å teppebombe den mikroskopiske verden som viste seg gjeldende. Sivile tap, i form av organismer som ikke gjør oss vondt, men som i mange tilfeller er viktige for oss, ble i liten grad anerkjent. Alt fokuset var på de farlige koronavirusene.
Darwin og hans lære, samt det at virus muterer og utvikler seg i en rivende fart, så i mange tilfeller ut til å være helt glemt. Hadde vi tatt høyde for slik forståelse hadde vi nok vært mer restriktive med bruk av desinfeksjonsmidler og vaksiner, samt i mye større grad vektlagt biologisk mangfold og rollen det spiller i forsvar og helse.
Lærdom for fremtiden
Historien viser oss gang på gang at det å krige mot mikrobene er nytteløst. Det er en kamp vi ikke kan vinne. De er rett og slett for raske og tilpasningsdyktige for oss. Det er som å sloss i tung rustning mot en haug med lette og smidige ninjaer.
Antimikrobielle preparater har åpenbart en plass i medisinen. Men det å anvende dem i så stor grad, og feste så stor lit til dem, som vi har gjort, er ikke bærekraftig. Det bærekraftige valget vil være å i større grad vektlegge det å bygge opp og ivareta biodiverse og helsefremmende økosystemer. Dette fungerer som et naturlig forsvar mot trøbbelmakere – et forsvar vi er absolutt avhengige av i samspillet med en hurtigevolverende verden.